Når vi søker mer mening i livet og å bli mer autentiske og sanne, vil mange av oss på et tidspunkt føle en sterk trang til å bryte med alt det kjente. Vi kan oppleve å være fanget i resultatene av valg vi tok før vi kom ordentlig i kontakt med oss selv. Å dra på en moderne pilgrimsreise eller ta andre radikale valg kan gi oss avstanden vi trenger for å erkjenne dypere aspekter av hvem vi er. Senere kan vi komme tilbake og leve ut fra dette. 

De fleste av oss som søker indre utvikling er til tider motivert ut av frustrasjon ved å føle oss fastlåst i gamle mønstre som ikke lenger tjener oss. Det er en helt naturlig del av prosessen. Valg av yrkesvei, hvor vi bor, hva slags aktiviteter vi bruker tid på – alt dette kan i stor grad være resultat av «før-autentiske» valg. Altså valg vi tok uten å være i kontakt med hva vi dypere sett ønsket for livet vårt. Kanskje tok vi «minste motstands vei» og valgte det som skapte liten grad av ytre konflikt med menneskene i livet vårt. Nå er vi mer autentiske og kjenner at livet vi har skapt ikke lenger passer for oss.

Vi valgte kanskje å følge det som var forventet av oss eller det vi trodde var forventet. Så oppdager vi senere «oisann, dette ga meg ikke den tilfredsstillelsen jeg hadde håpet på». Vi oppdager at den indre konflikten som skapes når vi ikke er sanne mot oss selv blir så uutholdelig at vi ikke kan fortsette i gamle spor. Vi vet at noe mer er mulig! Men tør vi ta den erkjennelsen på alvor?

Pilgrimsreisens dypere funksjon

I mange kulturer har det vært tradisjon for å i hvert fall én gang i livet foreta en pilgrimsreise. Det kunne eksempelvis innebære å gå en lang strekning til fots, gjennom områder man ikke tidligere hadde vært, stort sett en fastlagt rute som mange brukte til dette formålet. Det er lett å overfokusere på den ytre reisen, i hvilken grad det fysisk er krevende og så videre. Jeg tror den dypere betydningen av pilgrimsreisen handler om en indre reise. Man setter av en vesentlig periode tid for å skape en kontekst der man kommer i kontakt med dypere lag av seg selv og får et overblikk over eget liv.

Hva er det som virkelig betyr noe for meg? Hvor er jeg på vei? Hva er vesentlig og hva er uvesentlig? Gjennom fraværet av ytre identitetsmarkører som bosted, familie, vennekrets og arbeidsplass kan vi se at mye av den identiteten vi tror vi er, dypere sett er en illusjon basert på ubevisste vaner og begrensende holdninger.

Det er nå en ny bevegelse i Europa der mennesker fra mange forskjellige land og samfunnslag velger å gå til fots gjennom hele Europa. Det er faste stier fra nord, øst, sør og vest, og alle stiene møtes i Pyrineene og går ned til Santiago de Compostela i Spania. En norsk versjon av det samme fenomenet er stien som går til Nidaros, som nå blir restaurert.

Pilegrimsreiser gir en avstand til det kjente, man får nye perspektiver og inspirasjon. Det er vanskelig å vite hva man vil og hvem man er hvis man mesteparten av tiden er fanget i en hverdag som er bundet opp i før-autentiske vaner.

Moderne pilgrimsreiser

Jeg har tilbragt mye tid i utlandet, men ikke gått på en pilgrimsreise som beskrevet ovenfor. Jeg har hatt en rekke lange utenlandsopphold der jeg var på ett sted over tid, blant annet i India, Thailand, Bali, Colorado (USA) og Skottland. Selv om jeg altså ikke foretok en ytre reise der jeg konstant forflyttet meg, opplevde jeg mye av det samme som beskrevet ovenfor. Fokuset var ikke å oppsøke paradisiske steder eller festing og nytelse, slik noen gjør, snarere å være i en setting som støttet meg i å gå dypere inn i meg selv.

Det er samtidig klart at når man som vestlig drar til eksempelvis asiatiske land, så er vi økonomisk mye sterkere enn lokalbefolkningen og kan ha en høy levestandard der uten at det trenger å koste skjorta. Det gjør at utenforstående i første øyekast kan tenke at det jeg her omtaler handler om å dra til et eksotisk sted og nyte livet. For noen kan det eksotiske og muligheten for ytre komfort være en motivasjon. Det jeg skriver om her handler om noe mye dypere enn det, det handler ikke om å søke komfort og en lat tilværelse. 

Håndterte å være med smerten

Som 24-åring var jeg noen måneder på reise i Thailand med en kvinne, etterfulgt av noen måneder der jeg bodde alene i en leilighet i Chiang Mai, Nord-Thailand. Inntil da hadde jeg mesteparten av livet levd under mye press, en følelse av at den jeg var og det jeg gjorde aldri var bra nok. En følelse av å ikke passe inn i samfunnet og ikke finne min vei. Under dette oppholdet i Thailand var det som om noe av denne hardheten og desperasjonen i meg smeltet. Da kvinnen jeg hadde reist med dro tilbake til Europa og vår framtid sammen var uviss, var jeg i kjærlighetssorg samtidig som jeg var dypt rørt av tiden med henne.

Over noen uker var jeg mye alene og leste mye dyp litteratur, særlig boka After the Ecstacy, The Laundry av den svært hjertevarme amerikanske meditasjonslæreren Jack Kornfield. Jeg tillot meg å kjenne på de vanskelige følelsene og å gråte, uten å skulle «fikse det» eller distrahere meg gjennom ytre aktivitet. Kornfield hadde tidligere vært buddhistmunk i Thailand og var en av de første vestlige som bragte buddhistisk meditasjon til Vesten i en stor skala. Han delte åpent om utfordringene han møtte og hadde et empatisk blikk for de allmennmenneskelige dilemmaene vi alle møter. Boka handlet om paradoksene vi møter på den indre veien og hvordan vi kan veksle mellom å oppleve dyp fred og ekstase og å komme tilbake til den angsten og uroen som kjennetegner vår begrensede personlighet. Han formidlet at livet kan være vanskelig for oss alle, uten at det nødvendigvis betyr vi har gjort noe galt eller at det «burde» være annerledes.

Usensurert indre kontakt

Ved å være helt alene, i omgivelser som for meg var nøytrale men støttende (jeg var ikke del av det thailandske samfunnet og det ble heller ikke forventet) opplevde jeg å få en usensurert tilgang til meg selv som jeg ikke tidligere hadde opplevd. Var jeg i Norge var det så mye ytre som understøttet min identitet og så mange kulturelle forventninger, at vesentlige deler av meg selv ble mye mindre tilgjengelig.

Sorgprosessen min pågikk i noen uker. Mitt trygghetssøkende sinn prøvde flere ganger å få meg til å dra tilbake til Norge. Jeg er veldig glad for at jeg våget å stå i de vanskelige følelsene og erfare roen som kom da jeg vedvarende klarte å bli i det heller enn å flykte.

Som resultat av dette gjennombruddet begynte jeg å bli mer sosial igjen og møtte mange spennende mennesker. Dette var både vestlige som enten var på rundreise eller som hadde slått seg ned i byen for en lengre periode samt asiater som søkte en annen levevei enn det som samfunnet forventet av dem. Jeg opplevde at de dypere behovene og kallene i mennesket var et sterkere utgangspunkt for menneskelig kontakt enn ytre markører som våre nasjonaliteter og kulturelle bakgrunner. 

Skjønnhet og godhet

I kontakten med det dypt allmennmenneskelige nivået som eksisterer bortenfor disse ytre markørene var det som jeg opplevde en ny dimensjon av helhet og frigjøring. Jeg husker særlig en situasjon der jeg stod ved en innsjø i Chiang Mai sammen med en thailandsk kvinne. Fuglene kvitret vakkert og jeg ble rørt til tårer av skjønnheten i øyeblikket. Som barn hadde jeg på Sørlandet opplevd en stemning av mye kjærlighet og godhet i naturen, og i dette øyeblikket opplevde jeg den samme kvaliteten i Thailand. Det var for meg en grensesprengende opplevelse der jeg forstod at denne skjønnheten og godheten er et iboende aspekt av livet, mennesket og naturen – noe mye større enn å være bundet til opplevelser fra min egen barndom og et spesifikt geografisk sted. Det ekspanderte min opplevelse av identitet. Dette var en veldig rørende og hjerteåpnende erkjennelse som helet mange dype sår.

Opplevelsene av indre åpning førte også til at kreativiteten min begynte å blomstre opp. Jeg hadde tidligere komponert en del musikk for gitar. Nå fortsatte jeg å komponere og å skrive tekster til musikkstykkene. Jeg fikk en thailandsk gitarist til å spille inn mange av verkene, og kontaktet musikere i Norge for å spille inn et album der på et senere tidspunkt.

Hverdagens rutiner

Mange av oss kan oppleve at slike dypere erkjennelser og kontakt med det som virkelig betyr noe for oss er lite tilgjengelig i en hverdag som ofte framstår som repetitiv og preget av stress, plikt og ufrihet. Jeg vil anbefale de aller fleste å ta et lengre utenlandsopphold i hvert fall én gang i løpet av livet. Det handler ikke primært om å flykte fra noe, snarere å søke noe. Etter et slikt opphold kan man komme tilbake til sitt «tidligere liv» og foreta endringer basert på det nye man har kommet i kontakt med. 

En slik moderne pilgrimsreise er i mange tilfeller mye mer virkningsfullt enn å gå til psykolog, på kursing via NAV eller å bli sykemeldt over flere måneder og sitte hjemme foran PC-en eller TV-en. Det handler rett og slett om å virkelig få vekket livskraften igjen og erkjenne hva som betyr noe, samt skaffe seg erfaringer som berører en på dypet. Spør deg selv: «Hva faen er det jeg egentlig holder på med»? Dypere selvinnsikt kommer ofte lettere til oss når vi gir plass til det, heller enn å subbe rundt i våre ubevisste vaner.

Mange vil innvende at de ikke har mulighet til å foreta en slik reise. Det vil jeg stille spørsmålstegn ved. Mange nordmenn er i den situasjonen at de er ferdig med å nedbetale lån eller bare har et relativt lite lån. Da vil det for mange være en mulighet å leie ut hus eller leilighet for en periode og langt på vei kunne leve på denne passive inntekten i utlandet. I andre tilfeller kan det innebære eksempelvis å selge en dyr bil eller noe annet som man ikke absolutt trenger, eller å leve mer enkelt for en periode for å spare opp penger til et lengre utenlandsopphold. 

Inntekt via internett

Svært mange av oss har mulighet til å få noe inntekt gjennom arbeid via internett. Kanskje har vi evner som kan tilbys som frilanser over nett? Eller at vi sporadisk kan gjøre arbeid over nettet for vår nåværende arbeidsgiver samtidig som vi er utenlands? La oss si at du tjener 30 000 kroner i måneden i Norge etter skatt. Du kan klare deg med 10–15 000 kr per måned i store deler av verden. Kanskje det å jobbe i 30–50 % stilling over nettet kunne være tilstrekkelig til å finansiere et slikt opphold. Her gjelder det å tenke kreativt og å se på mulige løsninger heller enn egen frykt som vil genere all verdens argumenter for at dette er umulig å få til.

Poenget mitt er ikke å si at alle ville hatt mulighet til et slikt opphold. Det kan være økonomiske forhold – f.eks. nedbetaling av lån – som gjør det vanskelig. Samtidig oppfordrer jeg til å revurdere om alt det man har lånt penger til egentlig er nødvendig og om det går an å gjøre nye prioriteringer rundt økonomiske og praktiske forhold.

Barn ingen hindring

Har man barn så kan barna lett brukes som en unnskyldning for at et slikt opphold ikke er mulig. Realiteten er at det finnes mange internasjonale skoler utenlands som ikke trenger å koste all verdens, der barna kan gå for en periode. Det kan også være en berikende opplevelse for barna. Det er tilsvarende mulig å ta barna ut av skolen for en periode hvis man selv – eller noen andre – gir dem privatundervisning slik at de følger progresjonen i læreplanen. Det er uansett vel så viktig med livserfaring og å utvikle evne til empati og å forstå seg selv og andre, som å imøtekomme hvert eneste punkt i læreplanen – som ofte overfokuserer på intellektuelle evner.

Digitale nomader er en moderne variant av å være på pilgrimsreise. Dette er mennesker som har en eller annen form for stedsuavhengig inntekt via nett og som reiser rundt i lengre perioder, uten å ha en absolutt tidshorisont for denne livsstilen eller en endelig destinasjon eller mål for reisen. Prosessen av den indre og ytre reisen er i seg selv verdifull. Det kan være grensesprengende å oppleve at man faktisk kan ha det helt bra uten at det er en forutsetning at framtiden er lagt i stein. Kanskje til og med dagen i dag ofte kan være tilstrekkelig for oss? Å for en periode ha en slik livsstil kan ta bort mye av presset rundt å skulle prestere og nå mål. Paradokset er at når vi tillater oss å gi slipp på prestasjon og ytre mål som vi trodde var viktige for oss, så kan de tingene som autentisk betyr noe lettere synliggjøres. Vår genuine livsvei kommer til syne og ofte også en evne og vilje til å ta dette ut i handling.

Ta drømmer på alvor

En annen måte å bryte med det vante på er å forfølge en drøm, hobby eller kreativt uttrykk over en lengre periode. Svært mange av oss har evner, talenter og lengsler som vi ikke har gitt tilstrekkelig plass. Ofte kan vi tenke «nei, det er ikke noe å satse på, det går ikke an å leve av det». Dette er typisk negativt selvprat der vi svikter oss selv så vi unngår å oppleve en mulig fiasko. Poenget med å ta ubrukte evner og talenter på alvor er heller ikke at vi nødvendigvis skal leve av det. Det ser for meg ut til å være en lovmessighet i at om vi følger de tingene som virkelig vekker livsgnisten i oss, så vil de neste stegene på vår livsvei tydeliggjøres som resultat av det. Det er aldri negativt å komme i dypere kontakt med ressursene våre. 

Bo på en hytte

Kanskje liker du å lage musikk, tegne, male, lage skulpturer, drive med småskala-jordbruk eller designe smykker? Eller du ønsker å lære om andre kulturer og andre måter å leve på, dra på en lang sykkeltur, padle i kajakk eller lære deg nye ferdigheter?

Kanskje du har drevet mye med musikk eller skriving, og nå er tiden inne for å skrive den boka du har snakket om i mange år, eller få gitt ut det albumet du har drømt om? Men det koster jo så veldig mye penger å ta dette på alvor?

De aller fleste nordmenn har eksempelvis tilgang til en hytte eller et annet sted som mesteparten av året ikke er i bruk, der vi kunne bo tilnærmet gratis over mange måneder – om vi ønsker det. Dette kunne være en økonomisk tilgjengelig løsning som gjør det mulig å sette av tid til å gå fullt inn i et kreativt prosjekt for en periode. Poenget er ikke at det skal føre til kommersiell suksess – selv om det kunne være hyggelig. Det er enda viktigere å ta egne livsimpulser på alvor, det vil det alltid komme noe godt ut av. Man vil uansett utfall kunne vokse og lære masse av det, og det kan bli en bro mellom det livet man lever nå og det man skal drive med i framtiden.

Tar det slutt? 

Når man river seg løs fra vaner får man input som kommer fra sitt eget dyp. Men betyr det at løsningen for resten av livet er å være på reise utenlands eller bo som en eremitt på en norsk hytte? Overhodet ikke.

Jeg har gjennom flere år tilbragt mye av tiden utenlands og har møtt mange som har gjort det samme. Det å være utenlands er ofte primært motivert av å søke muligheter gjennom det som man ikke får i sin nåværende situasjon hjemme. Det kan samtidig innebære et element av å flykte fra noe. Innimellom trenger vi en pause, det er ok. Men har man vært lenge nok utenlands eller man prøver å unngå langsiktige forpliktelser kan også det bli en form for gjentakende, begrensende mønster. Man finner ikke en varig, dyp frihet ved å basere seg på å unngå langsiktig forpliktelse – men en overdreven forpliktelse nesten helt uten fleksibilitet er heller ikke det sunneste.
 
Som konsekvens av tiden utenlands så har jeg valgt å igjen permanent bo i Norge, men nå med et helt annet utgangspunkt. Jeg vet hva jeg vil og jeg har en mye dypere verdsettelse av alt som er bra i hjemlandet mitt. Jeg ser også at det er en tid for alt. Det er en tid for å gi slipp på gamle strukturer og finne inspirasjon, og det er en tid for å igjen skape mer stabilitet i tilværelsen og skape nye strukturer som jeg velger ut fra den jeg autentisk sett er.

Dynamisk og statisk lidelse

Livet vil alltid være utfordrende. Jeg møtte mange utfordringer på mine reiser, og møter igjen utfordringer nå som jeg er tilbake i Norge. Men jeg opplever også å håndtere utfordringene og å være i vekst. Før jeg dro utenlands opplevde jeg å være i stagnasjon. En viss grad av lidelse vil vi alle oppleve. Still deg selv spørsmålet «er det jeg opplever nå en statisk lidelse der jeg bare råtner, eller er det en dynamisk lidelse der jeg vokser og utfolder meg?». Hvis du reelt sett vokser og utfolder deg vil du ikke være i tvil om det. Synes du derimot spørsmålet er vanskelig å svare på, anbefaler jeg på det sterkeste en moderne pilgrimsreise!

Kjenner du deg igjen i det som er beskrevet i artikkelen? Har du drømmer eller kreative prosjekter som du ønsker å realisere, men som du stadig skyver foran deg? Kanskje nå er tiden for å ta grep? Da kan det være nyttig å ha en sparringspartner som kjenner dette terrenget fra eget liv.
Det er flere måter å kontakte meg på:
Still meg et spørsmål via kontaktskjema. 
Sett opp en kostnadsfri introduksjonstime (60 minutter)
Ingen tilgjengelig tid i kalenderen akkurat nå? Send SMS eller WhatsApp-melding til +47 45 38 00 21, så finner vi en tid.