Det er ofte stor avstand mellom intensjonene våre og livet vi drømmer om, og livet vi faktisk lever. Det er som om vi har mer enn én personlighet. Denne artikkelen tar et nærmere blikk på disse dynamikkene, samt presenterer noen forskjellige holdninger til motivasjon og endringsprosesser. Artikkelen argumenterer for at aksept og følelsesfokus må kombineres med disiplin og en aktiv holdning. 

«Jeg skal begynne å lage humorvideoer som jeg laster opp på YouTube. Jeg bare kjenner at intuisjonen forteller meg at det ikke er helt riktig tidspunkt ennå, jeg må vente litt». Spol fram fem år. Fremdeles har ingenting skjedd.
Eksempelet er fiktivt og er ment å illustrere et grunnleggende fenomen: vi har ofte drømmer, ambisjoner og intensjoner som vi ikke tar ut i handling – enten vi holder dem for oss selv eller liker å snakke om dem. Vi kan kalle dette å svikte oss selv, samt å ha mangelfull integritet, handlekraft, viljestyrke og bakkekontakt.

Ønsker du egentlig endring?

Når vi oppsøker psykoterapi, coaching og selvutvikling og tilsynelatende ønsker å endre oss, så er det samtidig sterke krefter i oss som ikke ønsker endring i det hele tatt. I samtalemetoden Motiverende intervju står begrepet ambivalensutforskning sentralt. Det innebærer at man undersøker fordeler og ulemper både ved ens nåværende situasjon, og ved ens ønskede, framtidige situasjonen. Fagpersonen vil deretter spørre klienten «når du ser disse to sidene opp mot hverandre, hva tenker du da?»

Klienten vil da kanskje svare noe slikt som «jeg ser at min nåværende adferd har noen positive sider på kort sikt og at det å jobbe for mine overordnede mål vil kreve mer tålmodighet og disiplin. Jeg må klare å tolerere ubehaget som oppstår når jeg begynner å tillegge meg nye vaner og lærer meg nye måter å gjøre ting på. I begynnelsen vil jeg trolig føle meg klossete og usikker. Jeg er samtidig ikke i tvil om at det er dette som vil gi meg mest tilfredshet på lang sikt».

Holdningen i motiverende intervju er at det har begrenset effekt om en fagperson eller ytre kontekst påtvinger klienten en endring. Det vil ofte vekke sterk indre motstand. Drivkreftene og motivasjonen til endring må komme innenfra klienten. Fagpersonens rolle er å støtte klienten i å identifisere vedkommendes autentiske mål og å forsterke kreftene som trekker i den retningen. Dette er en tilnærming som har mye for seg.

Aksept og vilje

I gestaltterapi brukes begrepet paradoksal endring, som er en litt annen måte å tilnærme seg dette på. I paradoksal endring er grunnholdningen at når man dypt utforsker og aksepterer sin nåværende situasjon, heller enn å prøve å unngå den eller endre den, så blir endring mulig. Kampen mellom kreftene som vil tviholde på våre nåværende strategier og den delen av oss som vil endre seg, kan dessuten tappe oss for mye krefter. 

Fritz Perls, gestaltteknikkens grunnlegger, skal ha sagt «when you accept what is, what is changes». Dette har noe sannhet i seg, samtidig som holdningen kan bli for ensidig passiv. For å få til store endringer kreves det i min erfaring ofte at man samtidig har en mer aktiv, disiplinert holdning med tanke på endringsprosessen. 

Når endring blir uunngåelig

Ofte er det ulykker, sykdom, dødsfall i nær omgangskrets og andre uventede, fæle ting som potensielt tvinger fram en positiv endring i oss. Jeg vil belyse dette gjennom et eksempel fra eget liv. Jeg har store deler av mitt voksne liv hatt diffuse, uvanlige helseutfordringer som ingen – verken innen det konvensjonelle eller «alternative» helsevesenet – fant ordentlig ut av. Jeg følte en resignasjon rundt det og fikk holdningen at dette er det uansett ikke noe jeg kan gjøre noe med, jeg må leve med det. Etter hvert ble problemene så ille at jeg var i en ME-liknende tilstand. Det tvang meg til å prøve alt jeg kunne for å få gjort noe med det. 

De to årene forut var jeg innom seks forskjellige fagpersoner som befant seg alt fra litt utenfor mainstream til ganske langt utenfor mainstream. Noen av dem kunne bidra med noen små brikker til puslespillet, andre hadde lite å bidra med. Det var ikke før jeg tok en grundig kartlegging via funksjonellmedisinske tester, at de viktigste underliggende årsakene til tilstanden ble avdekket:
Ved at jeg gjennom en rekke år hadde tilbragt mye tid i Asia, hadde jeg fått en dårlig tarmflora og blitt eksponert for store mengder av spesifikke miljøgifter og parasitter. Det hadde skapt dype forstyrrelser i nervesystemet, næringsopptaket og immunsystemet. Jeg ble vist en konkret vei ut av det, gjennom endringer i kosthold, veldig spesifikk bruk av kosttilskudd, og tiltak for å få giftstoffene ut av kroppen. I lange perioder ble jeg dårligere før jeg ble bedre. Samtidig følte jeg at jeg ikke hadde noe annet valg enn å stå løpet ut. Alternativet ville være et svært begrenset liv der jeg bare eksisterte.

Motivasjon gjennom erfaring

Etter hvert opplevde jeg vesentlig bedring. Å erfare at opplegget funket ga en økt motivasjon. I begynnelsen kom motivasjonen fra at min nåværende situasjon var så ille, og at de andre tingene jeg hadde prøvd ga begrenset eller ingen effekt. I begynnelsen var motivasjonen for å gjøre de funksjonellmedisinske tiltakene også av en teoretisk art: kartleggingen virket troverdig, da fagpersonen i motsetning til de andre klarte å identifisere veldig spesifikke kilder til problemene mine. Det ga håp. Erfaringen av bedring ble en enda sterkere motivasjon. Nå ble prosessen motivert innenfra ved at jeg kjente – hevet over enhver tvil – at dette hjalp meg ut av sykdommen.

Kreativitet kontra disiplin

Mange av oss som søker en psykospirituell selvutvikling er kreative mennesker. Vi liker å gjøre ting på vår egen måte og har gjerne mostand mot å følge ytre autoriteters råd. Det er mye bra med denne selvstendige tenkningen. Samtidig spenner vi lett bein på oss selv hvis disse kreftene i oss får for stort spillerom. Under deler av min helseprosess fikk jeg innfall om at visse midler kunne kuttes ut. Da jeg senere forklarte fagpersonen dette, ble han opprørt og sa at de forskjellige midlene gjensidig støttet opp om hverandre. Effekten ville bli vesentlig redusert. Heldigvis stolte jeg på ham og fulgte deretter igjen hans anbefalinger.

Et annet eksempel kan være når vi «søkende mennesker» lærer oss et yoga- eller meditasjonsprogram. Disse er ofte utviklet gjennom flere tusen år, basert på masse erfaring. Vi kan si at tilnærmingen er vitenskapelig, i den forstand at effekten av praksisen er reproduserbar. Det krever samtidig at man følger instruksjonene nøye. Mange av oss vil ha en tilbøyelighet til å skulle skape vår egen vri, eksempelvis å utelate spesifikke elementer. I vesten har vi kommet så langt innen utviklingen av individualitet, at vi ikke blindt kan følge en ytre autoritet. Vi trenger til en viss grad å få luftet vår motstand og motforestillinger overfor en fagperson som kan forstå hvor vi kommer fra. Det er samtidig ofte viktig at vedkommende kan forklare og insistere på viktigheten av å følge instruksene.

Hvorfor så vanskelig?

Hvorfor er det så vanskelig å endre seg?
Vårt grunnleggende behov for trygghet gjør at endring blir skummelt fordi det fører til en midlertidig destabilisering av den kjente, begrensede personligheten. En dyptgripende endringsprosess innebærer at vi gradvis må gi slipp på en del av overlevelsesstrategiene vi har hatt store deler av livet, og trene oss på nye ferdigheter, holdninger og adferd. Vi må våge å gå ut av komfortsonen. 

Vår nåværende situasjon er kanskje ikke så god, men den er velkjent. Når vi utfordrer den, kan det potensielt både bli verre og bedre. Det finnes ingen absolutte garantier for suksess i livet. Da kan det oppleves tryggere å klamre seg til usanne, men kjente, trossetninger som eksempelvis «jeg er ikke så god på relasjoner, slik er det» eller «jeg kommer nok aldri til å få en god nok inntekt. Jeg har ikke evnene som må til. Å tjene mer vil dessuten innebære at jeg må gå på kompromiss med meg selv». 

Jeg har selv slitt med slike holdninger. Erfaring har samtidig vist meg at de fleste evner må trenes. De færreste av oss er eksempelvis født uten evne til kontakt, men vi er kanskje ikke så trenet på det. Etter hvert som jeg har trent både på sosiale evner og på å skape en grei inntekt, ved å aktivt bruke mine styrker og talenter, har jeg følt en grad av mestring. Jeg har fått tillit til prosessen. En følelse av tillit og mestring blir ikke tilgjengelig annet enn glimtvis hvis vi ikke har en retning og disiplin over tid.

Ønsketenkning er ikke tilstrekkelig

Vi kan ikke få til endring utelukkende gjennom ønsketenkning. Å ha visjoner om hvordan vi ønsker at livet skal være, kan være en sped begynnelse. Samtidig må det handling til. Det krever viljestyrke. Man kan ikke tenke seg fram til viljestyrke. Min erfaring er at viljen har et sterkt fysisk og energetisk fundament. Gjennom praksiser som yoga, energiøvelser og styrketrening har jeg fått en mye sterkere kontakt med egen vilje og gjennomføringsevne. Slike tiltak kan bygge opp en motkraft til det vanemessige bullshitet de fleste av oss holder på med. Da kan ens autentiske endringstanker bli tydeligere og få en helt annen gjennomslagskraft, ved at man har styrken i seg til å ta dem ut i handling. 

Indre kontra ytre motivasjon

De fleste av oss vil føle oss ukomfortable hvis vi går flere dager uten å dusje eller pusse tennene. Når man kommer inn i en praksis som understøtter dypere handlekraft og viljestyrke, vil det bli tilsvarende ubehagelig å over flere dager kutte ut disse praksisene. Vi vil merke at vi blir reduserte.

Vi kan altså si at når praksiser som yoga, energiøvelser og styrketrening utføres adekvat over tid, så vil vi merke gjennom egen erfaring at slike praksiser gjør oss mye bedre rustet til å håndtere livets mange utfordringer.

Vi blir da etter hvert selvmotiverende til å fortsette å gjøre øvelsene. Motivasjonen kommer gjennom vår egen suksessopplevelse som praksisene gir oss. Vi er ikke da lenger motiverte av at andre forteller oss at øvelsene er bra for oss. Fordelene med å fortsette praksisene blir åpenbare og udiskutable. 

Følelser og balanse

Hvilken rolle har følelser i endringsarbeid? Er det ikke viktig at følelsene er med i prosessen? Mange av oss som søker selvutvikling har blitt fremmedgjort fra følelsene våre. Vi trenger å skape en balanse i dette. Vi lever i en kultur der de fleste av oss har en kronisk livsstilssykdom som kjennetegnes av et konstant tankekjør. Vi lener oss ofte overdrevent på en mental analyse som er løsrevet fra kropp, følelser og kontakt med den større sammenhengen som vi er en del av. Det er forståelig at mange av oss for en periode trenger å gå til det andre ytterpunktet der vi ensidig vektlegger å lytte til følelseslivet vårt. 

Kanskje har vi mange undertrykte følelser som må komme til uttrykk innenfor en trygg kontekst, for at vi kan gjenopprette en indre balanse. Jeg har selv jobbet mye med dette, blant annet ved å terapeutisk bearbeide følelser som sinne, sorg, angst og håpløshet. Det har vært viktig å kunne utforske dette innenfor trygge rammer. 

Å uttrykke sterke følelser kan oppleves som en frigjøring der og da, men den tilsynelatende frigjøringen er egentlig bare en lettelse som oppstår når man gir slipp på trykket som har bygget seg opp innvendig. Den langsiktige frigjøringen oppstår når man også forstår hvorfor trykket har bygget seg opp i utgangspunktet, og man begynner å agere annerledes i verden, slik at man ikke gjenskaper de samme situasjonene igjen og igjen. Hvis ikke vil det indre trykket bygges opp på ny.

Fuck Your Feelings!

Følelser har altså sin plass. Følelsene er samtidig ikke det eneste vi skal lytte til. Vi trenger å integrere følelsene, samtidig som vi er forankret i vårt dypere kall og vår livsvei. Med en slik forankring kan vi velge å ikke la oss distrahere i møte med de tusenvis av mulighetene til distraksjon som vi eksponeres for hver eneste dag. 

Tanker, følelser og sinnsstemninger kommer og går. Vi må betrakte livet vårt som verdifullt og ikke la oss ensidig styres av dem. En pilot går gjennom sjekklista si før flyet skal ta av. Han sier ikke «i dag er jeg sint på kona mi, derfor gidder jeg ikke gå gjennom sjekklista». 

Vår sinnsstemning varierer fra dag til dag. Det er ikke en unnskyldning for at vi skal svikte vår autentiske, langsiktige livsvei. Det er heller ikke noen motsetning mellom det å skape seg gode dager og samtidig å følge et langsiktig mål. De to er faktisk dypt forbundet. Når vi følger vår dypere retning, må vi gi avkall på noe av vår tendens til umiddelbar innfrielse av behov. Over tid vil vi se at det å gi slipp på noen av våre ufrie vaner og uvaner skaper en ro og harmoni i oss.

Fuck Your Feelings, råder bloggeren og forfatteren Mark Manson i noen av sine blogginnlegg. Poenget hans er ikke at følelser ikke har verdi, men at vi ikke skal bli for ensidig styrt av dem. Vi må trene vår gjennomføringsevne og ikke være diktert av hvordan vi til enhver tid føler oss. Uten disiplin blir livet i stor grad styrt av tilfeldigheter som vi ikke har kontroll over. Eksempelvis hvis man er overdrevent opptatt av massemedia, sosiale medier og andre menneskers sinnstilstand. Da vil ens følelser i stor grad være diktert av disse ytre kreftene. I sitt eget liv må man sitte i førersetet, med henda på rattet. Man må aktivt velge å ikke la seg distrahere.

Å feire milepælene

Denne artikkelen har en konfronterende stil. Vi må samtidig ha med oss en mildhet og mykhet. Det krever mye å jobbe med seg selv. Jeg har vært i en aktiv selvutviklingsprosess i snart 20 år. Det har vært mange harde kamper og tøffe stunder. Det har også vært mange milepæler, der jeg har sett at egen innsats gir avkastning. Det er viktig å feire milepælene og ta innover oss alt vi faktisk har fått til, selv om det fortsatt er mye som gjenstår. Å anerkjenne det som allerede er bra er et godt utgangspunkt for å fortsette arbeidet. 

Realistiske delmål

Det er også essensielt at man deler sine langsiktige mål opp i realistiske delmål. Man må passe på å legge lista verken for høyt eller for lavt. Man må ha noe å strekke seg mot, men det skal være slik at man kommer ut av det med en følelse av mestring. Faren er at man ved å legge lista for høyt legger opp til nederlag og derfor kanskje ikke en gang gidder å begynne prosessen.

Lek, tøys og tull

Det er dessuten viktig at man har arenaer i livet som ikke handler om prestasjon. Også vi voksne mennesker trenger lek, latter, glede, tøys og tull. Vi trenger å ha ting vi gjør utelukkende fordi det er moro, uten at det skal være fornuftig eller trenger å føre til noe annet. I passende doser er dette en berikelse, ikke en distraksjon. Det trenger ikke være en motsetning mellom disiplin og å samtidig ha et lekent og humørfylt liv. Snarere gir disiplinen oss en stabilitet som gjør at vi kan møte livets opp- og nedturer med større letthet, humor og fleksibilitet.

De første skrittene

Vær mild med deg selv når du konfronterer indre mønstre. Finn ut hva som er realistiske første skritt for deg. Det kan være at du ikke kan begynne med å umiddelbart gripe fatt i ytre situasjoner. Kanskje har du fysiske og psykiske utfordringer som må balanseres, før du er klar til å gjøre større ytre endringer.

Kanskje sliter du eksempelvis med helseproblemer, og trenger å skape balanse gjennom endringer i kosthold, bruk av kosttilskudd, å optimalisere tarmfloraen og gå gjennom en avgiftningsprosess, før du får kreftene til å gjøre større ytre grep i livet ditt. Et av de viktigste innsiktene fra min egen prosess har vært å erfare at graden av psykisk helse og endringskapasitet i vesentlig grad kan være diktert av slike faktorer. 

Artikkelen har tidligere vært publisert i Helse- og livsstilsmagasinet Medium.

Kan du gjenkjenne dynamikkene som er beskrevet i denne artikkelen? Kanskje kunne du dra nytte av en støttende, ikke-dømmende og ressursorientert dialog, fra en fagperson som også kjenner dette terrenget fra sitt eget liv?
Det er flere måter å kontakte meg på:

• Still meg et spørsmål via kontaktskjema. 
• Send SMS eller WhatsApp-melding til +47 45 38 00 21, hvis du vil sette opp en kostnadsfri introduksjontime (60 minutter varighet)