Psykospirituell selvutvikling kan tidvis bli et unødvendig alvorstynget prosjekt. Det er viktig å balansere formaliserte praksiser og en «selvransakende holdning» med å også våge livsglede, kreativt kaos og villskap.

«De fleste bestemødre er mer åpne enn en gjennomsnittlig spirituell søker.» 
Utsagnet kommer fra den amerikanske psykospirituelle selvutviklingslæreren David Deida. Han mener at bestemødre ofte har en iboende åpenhet som skyldes at de vet at døden nærmer seg. På den andre siden framstår mange spirituelle søkere derimot relativt lukkede og hemmede – gjerne fordi de har begrenset kontakt med sterke krefter i psyken slik som seksualitet, aggresjon og usensurert kreativitet. Jeg hevder at manglende kontakt med slike aspekter gir grobunn for angst, depresjon og rigiditet.

Deida er kjent for provoserende utsagn som setter ting på å spissen, for å få fram nye perspektiver og muligheter. Utsagnene hans ryster oss og vekker oss. Når vi vekkes på denne måten, ligger det en mulighet til at det oppstår en midlertidig avstand til mønstrene vi er fanget i. Slik kan det bli lettere å betrakte oss selv med større klarhet og vidsyn. Det er eksempelvis lett å gå i en felle der vi blir mer opptatt av å framstå som spirituelle, enn å faktisk ha en reell og fruktbar spirituell praksis. Da trenger vi lærere som kan skake oss opp.

Spirituell materialisme

Den tibetanske buddhistiske læreren Chögyam Trungpa (1939–1987) introduserte begrepet spirituell materialisme. Enkelt forklart innebærer det å bli mer opptatt av spiritualitet som en ytre form vi kan «pynte oss med», enn det å aktivt jobbe for å være i en levende kontakt med dimensjoner som går bortenfor det som er tilgjengelig for det utrente, avgrensede sinnet. Det er lett å bli late og selvhøytidelige på vår vei, slik at tendensen mange av oss har til eksistensiell latskap og forfengelighet finner nye former under dekke av psykospirituell utvikling.

Et annet aspekt av selvbedrag er når vi går inn i en miserabel ytre form og tror at det er noe spirituelt eller dypt ved det. Eller der vi ubevisst tror at det å lide vil avstedkomme verdifulle resultater. Det er helt reelt at vi innimellom trenger å konfrontere egen smerte, skyggesider og å gi slipp på kontrollen. Det kan være krevende og tidvis ubehagelig. Det er samtidig ingen visdom i å unødig gjøre seg miserabel ved å over tid gå med en alvorlig mine der vi like gjerne kunne krydret livet med eksempelvis takknemlighet, latter og frigjørende kreativitet. 

Fanget i selvforbedring

Enten man driver med selvutvikling, spirituell praksis eller en kombinasjon (en psykospirituell vei), er det lett å bli fanget i et evig selvforbedringsprosjekt. Til en viss grad er det essensielt og viktig å se at man på forskjellige områder har et forbedringspotensiale, og å la seg motivere av de positive mulighetene som kan tilgjengeliggjøres gjennom disiplinert indre og ytre arbeid. Det er samtidig viktig at vi har med oss en medfølende, vennlig holdning til oss selv på veien, der vi kan nyte hvert skritt. Det vil alltid være rom for mer forståelse og utvikling, vi blir aldri «perfekte» eller fullendte. Hvis vi ikke tar oppgjør med den indre tyrannen og selvpiskingen, kan den indre reisen bli preget av mye unødvendig lidelse. 

Jeg mener ikke med dette å si at man skal gå til det andre ytterpunktet, der man gir slipp på all struktur og praksis og sier «jeg er perfekt som jeg er, jeg trenger ikke gjøre noe for å utvikle meg.» Det er viktig å ha med seg en grunnleggende aksept og godhet for en selv, samtidig som man også har struktur og disiplin. 

Utvikling kontra forbedring

Selvutvikling og selvforbedring er ikke det samme. Genuin selvutvikling sentreres rundt autentisitet, altså en dyp og aksepterende kontakt med ens egne dypere behov, lengsler, følelser, evner og interesseområder. Arbeidet må være fristilt fra samfunnets snevre syn på hva som er verdifullt og hva som er mindre verdifullt, det må ta utgangspunkt i individet.

Et slikt arbeid vil inkludere å tilegne seg nye ferdigheter, vaner og kunnskap, under forutsetningen at det er i tråd med ens genuine, dypere ønsker for livet og ikke bare en ytre selvforbedring. Det kan også være at vi har uferdige utviklingsoppgaver å jobbe med, slik som å etablere et sunt og ansvarlig forhold til penger eller å skape og vedlikeholde gode relasjoner. Vi tilegner oss nye kunnskaper og ferdigheter for å bli en sunn, ansvarlig voksen og å enda dypere kunne realisere vårt autentiske iboende potensiale. 

Selvforbedring er når vi prøver å leve opp til urealistiske, unyanserte og ofte overfladiske standarder satt av andre, som ikke er i overensstemmelse med hvem vi dypest sett er. Forbedringsprosjektet handler da ofte om å bøte på en grunnleggende følelse av utilstrekkelighet. Heller enn å gjøre en følelsesmessig bearbeiding og komme i dypere kontakt med oss selv, begynner vi et ytre forbedringsprosjekt uten å ha en solid indre forankring og grunnmur.

Slik selvforbedring styrker gjerne fremmedgjøringen fra oss selv. Vi har altså manglende aksept for nyansene i vårt indre liv, vi tar på oss en ytre maske av å være sterke og prestere godt. Dette er en forsvarsmekanisme, ikke selvutvikling. Det å innimellom kjenne på uvisshet og litenhet er et helt essensielt aspekt av det å være menneske. Det er farlig å prøve å bekjempe livets grunnleggende uvisshet og polaritet. Å kunne finne en ro i møte med uvisshet er et viktig fundament for dypere erkjennelse. 

Kappløp og stille desperasjon

I Norge er det mye tilbakeholdt livskraft og stille desperasjon i alt det flinke, materielle og overfladiske. Mange blir styrt av ideer om å skulle passe inn og bli likt. Mye av ressursene og kreftene legges inn i å dyrke pene fasader, ha fine biler, hus og kropper. Det er en form for materiell konkurranse. Det ligger mye desperasjon og undertrykket livskraft i det. Ubevisst søker da mange av oss en forløsning eller kompensering for disse livskreftene gjennom et usunt forhold til rusmidler, overtrening, arbeidsnarkomani eller andre utlevelser av skyggesider i det skjulte. 

I et slikt kulturelt klima ligger det en fare for at vi tar med oss den samme holdningen i det indre arbeidet. At psykospirituell selvutvikling blir en fortsettelse av dette evige forbedringsprosjektet. 

Autentisitet som utgangspunkt

Slik jeg jobber med klienter, er autentisitet utgangspunktet for det indre arbeidet. Gjennom en punktliste vil jeg her tydeliggjøre hvordan dette skiller seg fra samfunnets overfladiske prestasjonsfokus:

• Autentisitet handler om å komme i dypere kontakt med egne genuine behov, ønsker, lengsler, evner, talenter og interesseområder, og å la dette bli retningsgivende for vårt ytre liv. Det vil ofte føre oss inn på ukonvensjonelle veier. 
• Autentisitet handler om å gi gode vekstvilkår til det unike i hver og en av oss, framfor å følge en ytre mal for hva som er normalt, optimalt, ønskelig og akseptert. Altså har sammenlikning med andre liten plass innenfor autentisitets-arbeid.
• Autentisitet handler om å bli hel, der det indre og det ytre på sikt uttrykker det samme.
• Når vi innenfor forskjellige livsområder gir uttrykk for den vi faktisk er, og gjør autentiske  
valg og prioriteringer, så vil det skape et indre klima av fred, fordi vi ikke er i konflikt med oss selv. På kort sikt kan dette kanskje skape noen ytre konflikter og føre til at noen relasjoner faller vekk. Dette er ofte relasjoner som uansett ikke lenger var gode for oss. Det som derimot er sikkert, er at vi vil tiltrekke oss nye relasjoner der vi blir verdsatt for den vi faktisk er. 

Nødvendigheten av sårbarhet

Jeg vil nå belyse autentisitets-arbeidet videre, med noen eksempler fra eget liv. Jeg har i mange år hatt en daglig yoga- og meditasjonspraksis. Det bidrar til å stilne sinnet og øke energiflyten i kropp og psyke. Som konsekvens opplever jeg større klarhet og større handlekraft. Praksisen er ikke adskilt fra det ytre livet, snarere noe som gjør at jeg kan tilnærme meg ytre oppgaver og gjøremål fra et helt annet sted i meg selv.

Samtidig har jeg mange erfaringer av at slike praksiser alene på ingen måte er noen garanti for et knirkefritt liv, eller noen garanti for jeg ikke går inn i dype indre låsninger. I perioder der det har vært praktiske eller relasjonelle utfordringer som jeg ikke har tatt godt nok tak i, har jeg ikke klart å komme meg ut av de indre låsningene uansett hvor mye praksis jeg gjorde. Hovednøkkelen til å komme ut av slike låsninger og tilbake inn i en åpen og flytpreget indre tilstand, har ofte vært autentisk og sårbar dialog med andre der jeg snakker nakent og usensurert om det vanskelige. Som konsekvens vil da ofte løsninger til dilemmaer komme til meg på uante måter i etterkant.

Kaotiske kroppsbevegelser

Jeg har også opplevd mange situasjoner der både formalisert praksis og autentisk samtale i seg selv ikke er nok. Da er det ofte kaotiske, kroppsorienterte metoder som kan bringe bevegelse og nytt liv inn i det som er fastlåst. Et eksempel er å stå på gulvet med en liten knekk i knærne og framprovosere intens skjelving og risting i hele kroppen, hvorpå jeg etterpå beveger meg fritt til musikk. Fri bevegelse, der jeg gjør store og eksplosive kroppsbevegelser.
Det er som om jeg setter det fastlåste i bevegelse. Jeg «danser ut» følelsene. Da vil jeg ofte føle at energien strømmer igjen i kroppen, og at jeg kommer i kontakt med ro og glede. Elementene skjelving/risting og fri bevegelse utgjør de første to fasene av den kontroversielle indiske rebellfilosofen Osho (1931–1990) sin aktive Osho Kundalini Meditation.

Usensurert og vilt

På mange forskjellige vis kan man trene seg på å uttrykke seg usensurert og vilt. For å være et fritt, åpent menneske er det nødvendig å trene seg på å gi slipp på kontrollen. Det handler ikke om å tråkke over andres grenser, men om å utvide sine egne grenser til å favne stadig mer av det livet består av – på godt og vondt. 

Jeg har blant annet brukt fri skrivning, der jeg setter på en alarm (eksempelvis etter 30 minutter) og så skriver uavbrutt på tastaturet hele den fastsatte tida. Poenget er å «tømme ut» hvert eneste innfall i sinnet, inkludert motstanden som dukker opp. 

Jeg har gjort noe av det samme med å komponere musikk i et komposisjonsprogram, der jeg tillater et spontant og usensurert musikalsk uttrykk. Når jeg kommer inn i en flyt av umiddelbar inspirasjon, kan jeg skape musikk som overrasker meg. Jeg kobler meg på muligheter som eksisterer langt bortenfor det logiske sinnet. Veien inn dit er å kultivere en usensurert, åpen holdning.

Osho og Crazy wisdom

Sunn galskap og villskap og kontakt med det spontane, umiddelbare og ukonvensjonelle kan bringe inn nytt liv og nye muligheter der logikken og et fastlåst løsningsfokus har nådd sine begrensninger. Når psykospirituelle lærere benytter seg av dette prinsippet, kalles det gjerne hellig galskap eller Crazy Wisdom. Sentrale representanter for dette er blant annet de allerede nevnte Deida, Trungpa og Osho.

Gjennom store deler av sitt liv som psykospirituell lærer, talte Osho daglig til sine tilhørere. Slik jeg ser det, faller mange av hans utsagn inn under en av to følgende hovedkategorier:
1. Ting som Osho genuint mente, som han brant for. Det var samtidig ofte en så stor kontrast mellom hans visjon og mennesket og samfunnet i sin nåværende form, at mye av det ikke var umiddelbart overførbart til den praktiske virkeligheten. 
2. Ting Osho sa for å sjokkere, ryste og skake opp i fastlåste perspektiver og mønstre.

Uttrykket Hammer on the rocks har blitt brukt for å beskrive aspekt 2. Altså at Osho’s utsagn hamret løs på steinene (det fastlåste og rigide) i oss. Når Osho kommer med slike utsagn, blir det uhensiktsmessig å skulle være enig eller uenig. Da har man fullstendig misforstått. Jeg ser snarere grenseoverskridende utsagn som et verktøy som kan åpne for opplevelser av indre frihet og livsglede. Man kan tas ut av destruktivt alvor og begrensende, gjentakende tankemønstre – inn i noe vitalt og åpent. 

Fuck, Death, God 

David Deida har sagt at ordene Fuck, Death og God betyr det samme. Han har også sagt omtrent som følger «any man can pump his penis inside a woman’s vagina, but not all men can fuck a woman open to God». Det kan være vanskelig og dels uhensiktsmessig å logisk skulle dekode slike utsagn fullt ut. Det tar bort noe av det umiddelbare. Samtidig vil jeg si at Deida på mange måter belyser potensialet i at både sex og nærkontakt med døden kan ha en gjennomskjærende effekt, der vi blir svært levende og våkne og spontant ser hva som er viktig og uviktig. Uten denne intensiteten er det lett å bli gående som søvngjenger i eget liv, preget av forvirring. Tilsynelatende bruker Deida tidvis ordet Gud som beskrivende for en tilstand preget av åpenhet, tilstedeværelse og intensitet, som favner livets motsetninger. 

Det ligger et enormt åpnende potensiale i å bevisst røre ved tabuer og sterke krefter, slik som seksualitet og døden. Eksempelvis i spontan, usensurert samtale, eller ved å i et seksuelt møte åpne for elementer av villskap som kan inkludere røffhet og grenseoverskridende ordbruk. For at dette skal være konstruktivt er det viktig å forsikre at alle involverte har en grunnleggende forståelse av hvor dette kommer fra, og at de er med på leken. Det handler om en bevisst utsprengning og åpning, ikke om destruksjon eller overtramp.

Risiko-bevisst samtykke

Denne grunnleggende, gjensidige forståelsen kan vi omtale som et samtykke. Samtidig har jeg mer sans for begrepet risiko-bevisst samtykke, som favner at alt i livet innebærer en grad av risiko. Å leve et a4-liv er ofte motivert av å unngå risiko, men er paradoksalt selve hovedveien til å garantert gå glipp av mye av det som livet kan by på av dypere verdi. Uansett hvordan man lever, kan man ikke skjerme seg mot livet. En grad av ubehag, rystelse og tap er unngåelig.

Samtykke har en grunnleggende verdi, samtidig som det kan dras for langt. Skal man fullt ut formalisere og kontrollere enhver menneskelig samhandling, så dreper man samtidig livet. Man kan ikke til samme tid ha både «absolutt trygghet» og erfare kreftene i å inkludere elementer av noe usikkert og ukontrollert. 

Tabuer forløser energi

Å bevisst røre ved tabuer kan føre til en enorm forløsning av energi og åpne for mot og fryktløshet. I mange tilfeller kan dette være langt mer kraftfullt enn hva mange klarer å generere gjennom en konvensjonell praksis av yoga, meditasjon og energiøvelser. Det mest potente er å forene de to områdene. Gjennom formalisert praksis av yoga, meditasjon og andre øvelser kan åpningene man oppnår gjennom sunn grenseoverskridelse vedvare og fordypes over lengre tid. Gjennom sunn grenseoverskridelse kan man løse opp i blokkeringer man ikke klarer å komme seg gjennom utelukkende via yoga, meditasjon og andre praksiser. 

Motvirker depresjon og angst

Å røre ved sterke krefter kan også skjerpe sinnet. Man kan gå fra å være i en fragmentert tilstand til en konsentrert tilstand. Vi trenger å uttrykke de dype livskreftene i oss for å være hele. Hvis ikke oppstår det depresjon og angst – som jeg i vesentlig grad ser som uttrykk for tilbakeholdt livskraft. Det er viktig at slike tilstander ikke utelukkende skal behandles terapeutisk. Åpningen og roen som terapi kan tilgjengeliggjøre, må vedlikeholdes gjennom hvordan vi lever. Vi må holde oss levende, tørre å uttrykke oss, la livsgleden komme til uttrykk. 

Det er viktig å tillate seg å ha det gøy og å gå inn i galskap, uten at det skal føre til noe annet. Slik kan vi oppnå en dynamisk og energigivende hvile, der vi tar en pause fra hverdagens alvor og rutiner. Da blir det paradoksalt nok lettere å senere vende tilbake til oppgaver som må utføres. 

Kan du gjenkjenne dynamikkene som er beskrevet i denne artikkelen? Kanskje kunne du dra nytte av en støttende, ikke-dømmende og ressursorientert dialog, fra en fagperson som også kjenner dette terrenget fra sitt eget liv?
Det er flere måter å kontakte meg på:

• Still meg et spørsmål via kontaktskjema. 
• Send SMS eller WhatsApp-melding til +47 45 38 00 21, hvis du vil jeg skal ringe deg for en uforpliktende prat (opp til 20 minutters varighet)
• Bestille en prøvetime av 75 minutters varighet over nett, eller en 2,5 timers kontortime som inkluderer Breathwork (tilgjengelig i Oslo, Vestfold og Agder)