Psykolog Sondre Risholm Liverød drøfter målsetting, hva som motiverer målene, og hvilken rolle følelser og empati har i forbindelse med endringsprosesser.

Regelmessige målsetningsgrupper er en viktig del av gruppeterapien han selv tilbyr.
– Vi er opptatt av å sette en retning. Jeg opplever av og til at mennesker som går i behandling bruker det som et alibi for å ikke leve livet sitt eller ta grep. Selve terapien blir en del av unnvikelsen av smerten. Dermed tenker jeg at det er viktig å definere «hvorfor går jeg i terapi, hvorfor er jeg her, hvilke skritt skal jeg ta?»

Hvis man ikke setter mål, sier man «jeg vil bare ha det bedre», uten å ha en klar vei, ifølge psykologen.
– Det blir som å være på en seilskute og bare drive med strømmen. Når vi setter mål, blir det som å sette en kompasskurs og la roret jobbe i den retningen. 

Fintfølende målsetting

På den annen side opplever han at målsetning kan være motivert av «jeg er så udugelig og så feil, at her må alt endres.»
– Derfor er det en fintfølende prosess å sette mål. Det er viktig å i første omgang fungere som den nysgjerrige forskeren. Folk prøver å være «riktige», det synes jeg er en uting. 

En av hans selvhjelpstips er «tenk som en komiker».
– Komikere er opptatt av ting som går galt i livet deres, ting som er flaut. Hver gang de driter seg ut i en sosial setting så er ikke det noe som er feil, det er noe de kan bruke, det er en god historie. Noe man kan samle på med en aksept, og kanskje til og med nesten ønske det skal gå litt galt. Fordi da kan de forstå noe nytt, eller ha noe nytt materiale.

Følelser og empati

– Som terapeut, hvilket perspektiv har du på det å aktivt bruke følelser og empati når du jobber med terapi og endringsprosesser?
– Når det gjelder empati, så har jeg litt samme holdningen som den canadisk-amerikanske psykologiprofessoren Paul Bloom, at som terapeut skal du være ganske empatisk, men du bør også være modig. Det er mange fagpersoner som tror at de er empatiske hvis de er veldig sensitive for andres følelser og lett tar over andres følelser. Da havner de raskt i den fella der de tenker at det er deres oppgave som terapeut å endre andres følelser ved å si noe som gjør at de kan føle seg annerledes.

En god terapeut er på mange måter en terapeut som gjør det motsatte – som ikke prøver å endre den andres følelser, hevder Risholm Liverød, og bruker et litt ekstremt eksempel for å få fram et poeng.
– Tenk deg at du har en klient som sliter med selvmordstanker. Da kan man som terapeut si «oi, du ønsker å dø, det er forferdelig, men også ganske interessant. Hva er tankene dine rundt det?». I stedet for å si «tenk på alle som er glad i deg». Du kan prøve å overtale vedkommende til å ikke gjøre det, eller du kan heller velge å gå inn i selvmordstankene. Med blikket til en nysgjerrig forsker kan du prøve å finne ut «hva er det som ligger her? Hva slags aggresiv impuls er det du har, mot deg selv?» Da vil personen i mye større grad føle seg møtt.

Å tåle andres smerte

Terapeuten viser altså nysgjerrighet på den andres indre liv, uten en agenda om å umiddelbart endre på det vanskelige. 
– Da må du være følelsesmessig ganske tøff selv. Jeg tenker at emosjonell modighet er den faktoren som i størst grad har gjort meg til en god terapeut. Kunnskap i seg selv gjør meg ikke nødvendigvis til en god terapeut. 

Man må tørre å forholde seg til klientens følelser. Parallelt er det viktig å huske at følelser ikke representerer sannheten om oss, fortsetter han.
– Følelser er signaler vi må forstå. Jo mer vi forstår dem, jo bedre blir jeg til å navigere i livet. Som terapeut må man være litt som en kirurg, som er veldig presis og som forstår at behandlingen vil innebære en grad av ubehag for pasienten. Det krever at man har en grad av avstand til andres følelser, slik at man ikke blir styrt av dem. Hvis du overtar den andres følelser, så blir det for nært til at man kan gjøre en god jobb.

Følelsene som drivkraften i endring

– Når du snakket om båten og roret, så kan vi kanskje si at følelsene er del av vinden eller motoren som gir båten kraft. Roret handler om at man kommer i kontakt med en retning og man har en kognitiv forståelse av hvordan man kan komme dit. Mens kraften som beveger båten (motoren eller vinden), er kanskje følelsene? Man trenger en grunnleggende aksept for følelsene, og så kan den energien støtte oppunder den retningen man har staket ut?

– Ja, absolutt. Det er der jeg har sett at det ligger en forskjell mellom det å være utbrent og det å være deprimert. De to kan likne på hverandre. Fellesnevnere er at man mister søvn, er nedstemt og har lite energi. Når du sier at følelsene er drivkraften i det vi holder på med, så vil jeg kunne kjenne meg igjen i at jeg har ganske mye drivkraft og følelser. Faren er at jeg bruker det opp. 

Emosjonell luksusfelle

Noen fagpersoner snakker om å dra det «psykologiske kredittkortet» – at man bruker opp følelsesenergien og blir utmattet og nedstemt, fortsetter psykologen.
– På samme måte så kan man være kjempeglad i å jogge, men man kan likevel ikke jogge hele dagen. Da går man på en smell. Det er litt på samme måte med den emosjonelle energien. 

Noen har masse vitalitet, men har brukt den for mye. De har ikke satt grenser, og blir utbrente. – Derimot vil depresjon i utgangspunktet bety at personen mangler kontakt med følelsen. Eller at følelsen aktivt har blitt undertrykt, forklarer psykologen.
– Eksempelvis kan aggresjonen, selvhevdelsen, ha blitt kuet. Du kjenner derfor ikke noe livslyst, har ikke noen appetitt på livet. Da blir det viktig å komme i kontakt med følelsene, og aktivt bruke dem til å få båten i framdrift.
 
De som derimot har kontakt med all den vitaliteten, men har overforbrukt den, de har gått i en «psykologisk luksusfelle».
– Utbrenthet og depresjon har de samme symptomene, men forskjellig underliggende årsak. Så dette handler om å se på følelser som drivkraft, som motoren som gir oss kraft til å bevege oss framover i livet.

Metode kontra intuisjon 

Som psykologistudent var Risholm Liverød ofte opptatt av å si de «riktige tingene», noe som gikk utover hans evne til å lytte til pasientene. Etter hvert ble han tryggere på å si det som kom til ham der og da.
– For å jobbe med mennesker, trenger man en del kunnskap og verktøy i bunn. Man må lære ganske mye for å bli intuitiv. På sikt vil man kunne gjøre en best jobb hvis man tåler det uforutsigbare som oppstår i møtet. Mange behandlere tenker at for å ha noe å bidra med så må de si noe interessant og lene seg på en spesifikk metode. Når man blir tryggere på seg selv, trenger man kanskje ikke så mye av det. Fordi da føler den andre seg møtt, snarere enn å bli møtt med prosedyrer. Det er et typisk menneskelig trekk, at vi kan bli for skjematiske hvis vi føler oss utrygge, avslutter psykologen.

I del 7 vil Risholm Liverød fortelle om sammenhengene mellom kropp, sinn og følelser.