Sondre Risholm Liverød knytter temaet endringsprosesser spesifikt opp til indre og ytre motivasjon, egenkjærlighet, og det å motiveres av en sunn gruppetilhørighet. 

– Jeg tror ikke at man kan endre seg med mindre man tar et aktivt valg selv, begynner han.
– I møte med potensielle nye klienter ordlegger jeg meg på en tydelig og inspirerende måte. Jeg kan si «metodene jeg tilbyr er virksomme, jeg vet at det kan fungere. Samtidig så vil det ikke fungere hvis du gjør det bare fordi jeg sier at du må, eller fordi NAV sier at du gå hit. Eller fordi du har lest at du «bør». Du er nødt til å ta valget selv.» 

Motivasjon er avgjørende

Når han skal vurdere hvilke pasienter som skal få komme inn i hans gruppeterapi-tilbud, så er han utelukkende opptatt av i hvilken grad deres egen motivasjon er til stede.
– Vedkommendes diagnose er ikke avgjørende for meg, bare de ikke er psykotiske.

Hvis motivasjonen er mangelfull, så prøver han å fremsnakke gruppeterapitilbudet. 
– Samtidig som jeg legger til «hvis du ikke ønsker dette, så er det helt greit». For at tilbudet skal fungere må vi bli valgt, i motsetning til at tilbudet blir påtvunget pasienten. 

Indre og ytre motivasjon

Dette handler om indre kontra ytre motivasjon.
– Hvis du gjør noe fordi fastlegen har anbefalt det, eller fordi «alle sier det», så vil det ikke fungere. Du gjør noe utelukkende fordi du har hørt eller lest at det er bra, og venter på en eller annen magisk forbedring. Da tror jeg ikke det vil komme. 

Som behandler er det viktig å tematisere dette ganske nøye, ifølge psykologen.
– Det er mange som f.eks. har lest at «når du er deprimert, må du være mer sosial. Det å være del av et fellesskap, er antidepressivt». Så stiller de seg midt i et sosialt fellesskap, bare fordi de har lest at de må det. De venter på at følelsen av ensomhet skal gå vekk, og at depresjonen skal lette. Nå gjør de instrumentelt det som det står at de skal gjøre. Alt man gjør «mekanisk» på den måten, vil ha begrenset effekt. Så blir man stadig mer desillusjonert: «nå har jeg gjort alt jeg skal, og likevel blir jeg ikke bedre.» 

Eierskap til endringsprosjektet

Det er litt som å si «jeg prøvde å trene, men det hjalp ikke» eller «jeg prøvde å meditere, men det hjalp ikke».
– Du må eie det prosjektet selv, finne følelsen av at «det er jeg som står for endringen». Så lenge du ikke kommer til den erkjennelsen, så håper du at det finnes noe eller noen der ute som skal skape endringen. Eksempelvis en terapeut, en medisin eller et kosttilskudd. Da vil du bli kronisk skuffet, sier psykologen, som samtidig understreker at alle slike ytre faktorer naturligvis kan være nyttige, men at de alene ikke utgjør hele løsningen.

En forutsetning for endring er å forstå at «det er ingen mennesker der ute – terapeuter, coacher osv. – som kan redde meg – jeg må selv ta et aktivt valg om å bedre min situasjon», hevder han.
– Man kan selvfølgelig søke støtte og få gode råd, men bestemmelsen og innsatsen må komme fra personen selv.

Manglende selvkjærlighet

Veldig ofte tar ikke folk det valget, fordi de ikke liker seg selv, hevder psykologen.
– De har tatt til seg en algoritme som sier at «jeg er mindre verdt enn andre». Den canadiske psykologen og forfatteren Jordan Petersons andre regel for livet er «behandle deg selv som du ville behandle en god venn», sier Risholm Liverød, som er opptatt av populærpsykologi. 

Peterson begynner det kapittelet med å skrive at «hvis du får en resept på en medisin til et kjæledyr, så vil de fleste av oss hente den medisinen og gi den til kjæledyret. Mens 1/3 av resepter som skrives ut til mennesker, blir aldri hentet.» 
– Det er som om vi behandler kjæledyrene bedre enn vi behandler oss selv. Hvis man på et dypt, underliggende nivå ikke vil seg selv godt, så vil endring være nesten umulig. Du må begynne med å undersøke «er jeg en person som er verdt å hjelpe?» «Er jeg en person som det er verdt å respektere og å investere krefter i, for å ha et tilfredsstillende liv»? Hvis du ikke kjenner et ja dypt inni deg, er du ofte fanget i noen destruktive algoritmer. Da trenger vi å bearbeide og forstå dette på et dypt plan, for å frigjøre en reell og bærekraftig endringskapasitet.

Negativt selvbilde

De fleste av oss har en selvforståelse som er preget av de menneskene vi har måttet forholde oss til i oppveksten, der vi kan ha fått en del negative tilbakemeldinger. 
– Ubevisst kan mange av oss operere ut fra en idé om at vi er mindre verdt enn andre. Man må grave ganske dypt for at dette skal bli tydelig. 

Som terapeut må man hjelpe klienten til å se at negative tilbakemeldinger fra andre under oppveksten, ikke handlet om at man var mindre verdt enn andre. 
– Grunnen til at vi blir kritisert som barn er ofte at vi har hatt å gjøre med mennesker som har hatt mer enn nok med seg og sitt, og som har tatt ut sin frustrasjon på oss. Noe som har fått oss til å FØLE at vi er mindre verdt. Det er ikke en sannhet, bare en følelse.

Han knytter dette til sitt mantra på podkasten Sinnsyn: «alt du tenker og føler er feil».
– Jeg har mange klienter som føler at de er mindre verdt enn andre. Det blir vanskelig å gjøre endringer som er positive for en selv, samtidig som man ikke har et positivt forhold til seg selv.

Vi er flokkdyr

Risholm Liverød understreker at det å få til en god endring ikke utelukkende forutsetter å jobbe med eget selvbilde. Det kan også være nyttig å bruke det sosiale fellesskapet som en ressurs. Det er ofte lettere å få til endringer sammen, enn å skulle gjøre det helt alene. 
– Et eksempel jeg ofte bruker er at mange som bor alene vil tenke «jeg har ingen å lage middag til, så jeg tar noe ferdigmat». Grunnen til at jeg selv lager middag og tenker at den skal være sunn, er fordi jeg har tre barn og en kone. Det er i fellesskapet at vi skaper mening rundt det. Jeg hadde ikke spist like sunt hvis jeg bodde alene. De fleste av oss har denne tendensen til å ikke investere like mye hvis det bare er til oss selv. Grunnleggende sett er vi flokkdyr. 

For å skape mening, tilhørighet og endring, kan det altså være nyttig å aktivt bruke fellesskapet som en ressurs, ifølge psykologen.
– Det å skape mening i noe, er ofte et dugnadsprosjekt. Derfor liker jeg gruppeperspektivet om at vi sammen kan skape den meningen. Slik som når jeg opprettet en treningsgruppe på jobb, der både pasienter og ansatte trener sammen på slutten av dagen.

I del 5 vil Sondre Risholm Liverød fortelle om at det ligger mye omsorg i å stille krav.