Med over 550 podkastepisoder er psykolog Sondre Risholm Liverød en viktig populærvitenskapelig formidler av psykologisk kunnskap i Norge. I en artikkelserie på syv deler intervjuer jeg ham om forskjellige aspekter av endringsprosesser. I denne første artikkelen forteller han om sin tilnærming til psykologifeltet, verdien av tverrfaglig samarbeid og viktigheten av å bevisstgjøre egen fortolkningsprosess. I kommende artikler vil han belyse forskjellige tilnærminger til endringsprosesser, blant annet verdien av å ha en nysgjerrig «forskerholdning» til sitt eget indre.

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinet Webpsykologen.no og den tilhørende podkasten SinnSyn, som per mai 2026 har over 550 episoder innen psykologi, filosofi og livssyn. Denne henvender seg både til fagfolk og folk flest. Det er også en tilhørende app med bonusmateriale og et mentalt helsestudio med diverse øvelser. Risholm Liverød har dessuten utgitt tre fagbøker. 

Alle har litt rett

Råmaterialet til mange av SinnSyn-episodene utgjøres av innledningsforedrag som han holder i konteksten av gruppeterapi. Ofte er det basert på en spesifikk bok han har lest i forkant som utgangspunkt for å belyse et aktuelt tema. Han prøver å sette seg inn i et nytt tema hver uke.

– Det oppstår ofte gnisninger blant fagfolk som har forskjellige perspektiver. Det ser ut som at del av ditt prosjekt er å bringe de forskjellige ståstedene sammen i en større helhet, som også kan favne motsetningene. Livet og mennesket er fullt av motsetninger. Et av dine bidrag er tilsynelatende å kunne inspirere til mer dialog, heller enn å bli sittende fast i unødvendig polarisering?

– Jeg har beskrevet meg som en teoretisk pasifist innimellom, men også som en allmennpraktiker. Jeg har mange kolleger som spesialiserer seg, f.eks. på emosjonsfokusert psykoterapi og er tro mot én metode. Jeg er veldig allsidig, jeg mangler én spesifikk metode, svarer psykologen. 

I studietiden ble han inspirert av den amerikanske filosofen Ken Wilber (f. 1949).
– Han mener at nesten ingen teorier tar helt feil, men det er heller ingen som har helt rett om alt. Ingen har hele sannheten, og alle bidrar med noe. Det er veldig få som klarer å få alt til å bli hundre prosent feil. De fleste terapeutiske retninger har altså et eller annet verdifullt ved seg. 

Verdien av tverrfaglig samarbeid

Han har holdt en del foredrag med tittelen «å være spesialist er å være generalist».
– Å være terapeut for et annet menneske, er komplisert. Det er så mange fasetter i å være det mennesket. Man bør alltid ha i mente at det kan være fasetter i det menneskets problemstilling der du har begrenset kompetanse. Slik at man ikke blir så bråsikker eller mangler fleksibilitet. Det er viktig å huske på at du alltid vil møte mennesket med de redskapene du har tilgjengelig, i det livsperspektivet du har tilgjengelig. Da er det sunt å i hvert fall vite om at det også finnes andre innfallsvinkler. 

I sitt yrkesliv har Risholm Liverød alltid vektlagt å omgi seg med andre fagfolk, i motsetning til å jobbe helt alene. Han har stort sett jobbet i team – ikke med andre psykologer, men med andre faggrupper. F.eks. fysioterapeut, ergoterapeut, sykepleier og lege.
– Det gir meg et annet blikk på mennesket. Leger ser det biologiske i mye større grad enn jeg gjør. En familieterapeut ser de systemiske faktorene rundt et menneske i mye større grad enn jeg gjør. De peker på det for meg, slik at det blir tydeligere. Å jobbe i gruppe sammen med andre som jobber på en annen måte enn meg selv, gir meg en større faglig utvikling enn å gå på kurs. 

Grupper kontra 1–1

– På hvilke måter er det verdifullt å jobbe psykoterapeutisk i gruppe framfor 1–1?
– Et aspekt er at det i større grad styrker evnen til metakognisjon, altså evnen til å tenke om tanker, eller tenke om seg selv. Metakognisjon vil altså si at i motsetning til å være fanget i tankene, så løfter man perspektivet til å observere tankeprosessen og bli nysgjerrig på hvorfor man tenker som man gjør. Denne evnen får gode vekstvilkår i gruppesammenheng. Evnen til å se seg selv via den andres blikk kan være litt begrensende hvis det bare er én terapeut, ifølge psykologen.
– Da har man bare ett blikk å speile seg i. Det blikket er farget av alle nevrosene til den terapeuten. I gruppa får man speilet seg også via alle de andre deltakerne. Slik kan man oppnå et mer nyansert og sammensatt perspektiv på egen personlighet, styrker, utfordringer og muligheter.

Uttrykker det oppriktige

Hans oppgave i gruppeterapi er å fortelle deltakerne akkurat hvordan de framstår for ham. I det ordinære sosiale livet følger han de sosiale spillereglene, det som er høflig å si. I gruppene legger han vekk den sosiale høfligheten og prøver å sette ord på det oppriktige.
– Hva kjenner jeg genuint sett nå og hvordan opplever jeg deg? Da gir jeg den andre en mulighet til å se seg selv gjennom mitt perspektiv, vel vitende om at alt jeg tenker og føler er filtrert gjennom alle mine nevroser. Det er ikke et objektivt perspektiv de får fra meg, men de får et perspektiv som kan bidra til å gi dem økt selvforståelse.

Å bevisstgjøre fortolkningsprosessen

I gruppeterapi er det nesten viktigere å gi de andre deltakerne tilbakemeldinger, enn å fortelle hvem en selv er, ifølge Risholm Liverød.
– Når du forteller hvordan du opplever et annet menneske, så blottlegger du samtidig din fortolkning av det mennesket. I det du gir noen andre din genuine tilbakemelding, så vil du også kunne få en tilbakemelding på din fortolkningsprosess, som utgjør algoritmene i ditt hode. Da kan det oppstå noen nye erkjennelser.

Faren er derimot stor for at man forblir fastlåst hvis man i hovedsak forteller om seg selv, ifølge psykologen. 
– Du snakker lett i kjente spor om din egen fortid, framtid og egne muligheter. En mer spontan fortolkning – gitt av en annen – kan synliggjøre et annet perspektiv. Samtidig som det perspektivet også blottlegger personen som deler det.

Selv om han ikke jobber ut fra én spesifikk metode, er mentalisering en rød tråd i arbeidet. Han beskriver mentalisering som å se seg selv utenfra, og andre mennesker innenfra. 
– Ett aspekt er å forstå andres fortolkninger. Slik kan jeg forstå andre mennesker på en mer nøyaktig måte. Det gir meg muligheten til å være mer fleksibel i møte med andre mennesker. Og samtidig, når de gir meg en tilbakemelding, kan jeg lettere se meg selv utenfra – med den andres blikk, avslutter psykologen. 

I neste del vil psykologen utdype omkring hva et adferdspsykologisk og et eksistensiellpsykologisk perspektiv på endring innebærer.